Når villdyret våkner

Oj. Lenge siden jeg har skrevet her nå. Og mye har skjedd.

Før påska var hun ganske syk. Med en luftveisinfeksjon og forstørret spiserør ble det en del dager hos veterinæren. De var litt bekymret for hva det kunne være. Heldigvis hjalp hvile og antibiotika godt, så hun ble helt fin igjen. I dag er hun frisk som en fisk!

Vi er ferdige med valpekurs sammen med en god del andre vorstehvalper tilknyttet vorstehklubben her i Trondheim. Troika var vel den yngste i klassen, men klarte seg ganske godt. Sitt, kom, bli sittende, avstandssitt, ja og nei sitter godt. Å gå pent i bånd er derimot ikke hennes sterke side. Alt i alt synes jeg hun har blitt veldig lydig på de første fire månedene. Det er nok et lite stykke igjen til hun setter seg med fugl flygende foran seg, men nå ser jeg ihvertfall at det skal være mulig. Alt går med tålmodighet. :)

Som dere ser på bildet har hun blitt en ganske bustete liten frøken. De andre vorsteheierne kom med lystige kommentarer som 'hva for en hund er nå dette da?', og det er vel ingen tvil om at hun har litt mere pels enn normalt. Men hun har begynt å røyte litt nå, så om ikke lenge kan jeg kanskje nappe vekk litt av valpepelsen. Hun er i det minste litt Ronja Røverdatter-søt da!

Jaktinstinktet har våknet for alvor! Jeg kan knapt gå nedover gata uten at hun skal stoppe i stand på en busk med troster eller spurv. Går jeg over ei plen, sniker hun seg over den med nesa i vinden. Noen ganger stivner hun helt skjelvende med nesa i sky. Andre ganger kryper hun rundt på bakken mens hun snuser frenetisk. I helga var vi på andre tur i Femundsmarka siden snøen forsvant. Og denne gangen fikk hun stand på rype. Hun har hatt noen falske stander før, men denne gangen kom hun på en stegg som sto bak en liten haug. Steggen trippa vårkåt omkring og kakla, og Troika sto som en pinne. Jeg sto bare å så på hele sirkuset. Etter ei stund klarte hun ikke mer, og måtte reise. Rype og bikkje forsvant inn i marka. Etter et lite minutt var hun tilbake, vill i blikket, på jakt etter fler ryper.

Svømming lærte hun også i helga. Hun har vært veldig interresert i vann siden den første snøsmeltinga, og alltid plasket rundt i dammer og plukket opp ting fra bunnen. Hun har koset seg i alle pytter og sto ofte med vann til brystet. Men forrige helg oppdaga hun også at hvis hun bare tok steget full ut gikk det helt fint å svømme omkring. Og etter den oppdagelsen ble det mange svømmeturer. Fram og tilbake ute på små tjern i Femundsmarka. Et par ender ble også forsøkt fanget, uten særlig hell. :)

Hun holder god kontakt når vi er på tur. Jeg trenger nesten ikke holde øye med henne. Blir hun borte over en haug kommer hun alltid springende tilbake i løpet av et halvminutt eller to.

Troika er veldig sosial. Hun er ikke redd for noen folk, andre hunder eller noen ting. Møter vi nye folk vil hun alltid hilse ivrig og logrende. Og alle andre hunder er gode venner og lekekamerater fra første sniff. Det er overhodet ingen problemer å la andre passe på henne. Det er deilig å ha en trygg og tillitsfull hund. Jeg håper det fortsetter oppover i oppveksten.

Når vi er ute er hun helt hyperaktiv, og mere effektiv løpsmaskin har jeg aldri sett. Springe, springe, springe! Det elsker hun, og kan holde på i timesvis hvis hun får lov. Men når vi kommer inn og jeg setter meg i sofaen roer hun seg som regel ned. Da ligger hun og sover på en av sine tre faste steder, to i stua og et i gangen. Og vandrer litt imellom i løpet av kvelden. Går vi ut er det som å skru på en bryter: full fart med en gang. Artig! :) Gleder meg til å prøve henne med snørekjøring og ski når hun blir gammel nok.

Tror det var alt for denne gang. Skal prøve å ikke la det gå så lenge til neste gang.

Hilsen Troika og Espen